gråtende øye

Tur-retur helvete, et utdrag

Hei på deg!

Nå begynner ting å bli alvorlig, jeg nærmer meg slutten av nest siste gjennomgang på mitt neste manus. Tur-retur Helvete er på gang. det blir en bok på litt over 200 sider og handler om min kamp for livet, mitt helvete. I dag er jeg «frisk», du kan lese litt om min hverdag her.

Et utdrag fra Tur-retur Helvete:

Først kom det en allmennlege, så en hjertespesialist. De halte og dro i meg, tok blodprøver og lyttet. Så dukket det opp en lungelege, som utførte tester og var fornøyd med lungekapasiteten min. Da jeg viste ham medisinene mine, nikket han anerkjennende og noterte preparatene i operasjonsprotokollen.

   Deretter kom det en lege som introduserte seg som dr. V. Han var anestesiolog og delte ansvaret for meg med nevrokirurgen. Dr. V snakket perfekt engelsk med britisk aksent. – Svulsten stresser kroppen din, alle symptomene vil bli borte etter operasjonen.

   Jeg sperret øynene opp; mannen måtte jo være gal! Hvordan kunne et kranietonomi fjerne alle mine symptomer? – Du er syk nå, sa han. – Men det vil bli bedre.

   Jeg forsøkte å fordøye ordene hans. Han smilte bredt, kinnskjegget vokste nesten inn i ørene hans.

   – Du kommer til å bli helt frisk etterpå.

   Sakte fikk jeg vrengt ut av meg: – Jeg er allergisk, har kjemikalie-intoleranse, ADHD og angst med besvimelser. Til tider eksploderer smertene i hodet, og synsforstyrrelsene kommer og går, bare for å nevne noe av det som foregår.

   Jeg glodde på ham, ramset opp plagene mine én gang til; glemte noe og plusset på andre ting.

   Han bare smilte og sa: – Alt sammen er symptomer på stress. Bare vent, så skal du få se at jeg har rett.

Et par minutter senere satt jeg i sengen. Målløs. Tom for ord. Var i sjokktilstand; kunne ikke klare å tro på det jeg hørte. Etter hvert begynte jeg å vende tilbake til virkeligheten, til sykehuset og rom 313.

Nevrokirurgen:

Utpå ettermiddagen steg en høy, slank, tynnhåret mann inn i rommet mitt. Han smilte vennlig. Jeg mønstret ham bare, antok at han var en betydningsfull person.

   Mannen utstrålte autoritet. Jeg slo blikket ned, følte meg observert. Han nærmet seg, jeg konsentrerte meg om å studere oppbretten på kakibuksene hans.

   Så smilte han og sa: – Hei, Lene! Jeg er dr. K, nevrokirurgen din.

   Ordene skremte meg, dommen var nært forestående. Han kunne sende meg hjem når som helst. Jeg tvang munnen til å smile, men blikket mitt røpet meg: Øynene var fulle av frykt.

   Jeg gjorde meg så liten som mulig, gruet meg til trekanthammeren. Kroppen strøk alltid på den testen. Men så tok han fram en lyspenn, rettet den mot det ene øyet mitt. Hver muskel i kroppen min strammet seg. Jeg «ble borte».

   Våknet i armene hans. Han småsnakket, men jeg oppfattet ikke hva han sa.

   Deretter begynte ham med den hersens hammeren. Jeg skalv og stirret på lakenet, fulgte trådene i stoffet.

   Dr. K sjekket alle ledd og reflekser. Jeg svarte så godt jeg kunne på spørsmålene hans, uten å tilby noe frivillig. Han kjente på nakken min, fikk meg til å balansere bortover på gulvet. Tegnet tallet åtte på det venstre låret mitt. Jeg sa: – Et åttetall.

   Han skrev eller tegnet noe på det høyre låret mitt. Jeg kjente knapt at han var borti meg. Så smilte han og sa:  – La oss ta noen kontrastbilder, så vet vi mer.

Du finner flere artikler om boken her.

Deveny

Relaterte artikler

10 Comments

  • Lillan Kind 12. oktober 2018 at 12:30

    Så spännande att det snart är dags för publicering! Det verkar vara en väldigt intressant bok!

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 12. oktober 2018 at 12:44

      Takk skal du ha. Jeg har jobbet med denne boken siden 2011. Det er min historie.

      Reply
  • Werner Andersen 12. oktober 2018 at 12:55

    Enhver Lidelseshistorie bør inneholde initiasjons mønstret.
    Legg meg til som følger så skal jeg skrive litt mere utførlig hvordan feks Ibsen gjorde dette.
    http://wernerandersen.blogg.no

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 12. oktober 2018 at 13:19

      Ok, dette er en sann historie, det som skjedde med meg, en dokumentar. Så her er føringene det som faktisk skjedde, min kamp. Jeg vet ikke helt hva Ibsens verker har med dette å gjøre, men skriv i vei og jeg skal lese.

      Reply
  • Anne-Karine 12. oktober 2018 at 13:54

    Står respekt av at du har jobbet med denne boken så lenge <3

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 12. oktober 2018 at 14:21

      Det har tatt så lang tid å klare å takle stoffet, lære meg å skrive … Jeg har etterhvert skjønt at det ikke bare er å skrive i vei.

      Reply
  • Toril 12. oktober 2018 at 19:43

    Det så spennende ut! Du er altså kjempeflink å skrive, og du skriver så ærlig og ekte!

    Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg <3 🙂

    Purr, purr, fra Toril og kattene

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 12. oktober 2018 at 19:46

      Takker og bukker. Jeg har jobbet med dette i mange år. Nå nærmer jeg meg slutten. Nå er det bare språket som skal rettes opp…. så blir det ny bok 🙂

      Klem tilbake til deg 🙂

      Reply
  • Gry H. 13. oktober 2018 at 20:05

    Gleder meg til den kommer ut! <3

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 13. oktober 2018 at 20:27

      Det gjør jeg også. Det skal bli deilig gå være ferdig med manuset, få det ut av systemet.

      Reply

Leave a Comment