Natten før mitt siste kranietonomi!

Natten før mitt siste kranietonomi!

Jeg ville ikke opereres, ville ikke at de skulle redde meg. Nekter å ha et kranietonomi. Det gikk et sug gjennom magen. Jeg kunne høre at de romsterte med noe utenfor døren min, visste at tiden snart var inne. Om noen timer skulle det skje. Ble liggende og høre på skrittene, vred på hodet, snudde meg mot vinduet. Orket ikke tanken på enda en operasjon. De løp fram og tilbake, fylte på trillebordet som sto i gangen.

Så ble det stille. Stegene stilnet. Jeg holdt pusten; nå kom de sikkert snart. Så sovnet jeg. Våknet igjenSvett. Skjelvende. I dag skulle jeg kanskje . Jeg så for meg begravelsen, kapellet, alle som gråt da kisten ble senket. På gravsteinen sto det: «Her hviler Lene B. Kanden. Hun ble bare 44 år. Vi savner henne.»

Jeg kom meg opp i sittende stilling, protesterte mot mine egne tanker. Ville leve, ønsket å få oppleve å forlate dette stedet på egen hånd. 

epilepsi

epilepsi, kilde: Pixabay

Hva om dr. K ga opp?

Kanskje kroppen min sviktet? Det var ikke usannsynlig at dette var mine aller siste timer og minutter. Hadde jeg fått gjort alt det jeg skulle? Hadde jeg elsket alle jeg skulle elske?  Haken min sank ned mot brystet, spinalvæsken skvalpet, rislet ut i slangen. Jeg kunne se nye blodpartikler skli over magen og ned i dingsen. Vurderte å ringe til noen, snakke med en eller annen. Men det var natt, kanskje tidlig morgen. Alle sov. Jeg måtte hanskes med angsten selv, ganske alene.

Kunne høre skritt, det kom noen. Jeg tørket ansiktet med putevaret, ville ikke at de skulle se at jeg svettet. Det luktet stramt av meg. Til og med pusten min stinket. Jeg fikk ikke lov til å drikke noe. Ikke spise heller, naturligvis. Bare vente. En sykepleier stakk hodet inn, kom bort til meg. Jeg lot henne holde på, lå med øynene lukket. Hun tømte vakuum-pumpen og forlot rommet. Regnet pisket mot vinduet.  

Jeg var i villrede

Jeg sov og våknet i ett sett, med korte mellomrom. Et svakt lysskjær begynte å trenge inn gjennom gardinene. Så drømte jeg om triumftoget hjem til Norge. Jeg så meg selv gå av flyet. Bildene i hodet skiftet stadig. Liket mitt ble skjøvet ut i en kiste. Jeg lukket øynene, kunne kjenne øyeeplene presse mot øyelokkene. Klarte ikke å bli enig med meg selv. «Det er best å dø på operasjonsbordet», tenkte jeg gjentatte ganger. Dette var den eneste funderingen jeg kunne være enig i, alt annet svingte fra motpol til motpol.

Madam hadde tatt med seg alle papirene i går. Hun skulle komme i dag også, stå ved sengen min når jeg våknet. – Fy faen så tøft dette er! sa jeg og vred meg rundt.

Det sto en sykepleier midt på gulvet. – Klarer du ikke å sove litt? spurte hun.

Jeg tenkte: «Jeg kan da ikke sove bort mine siste timer». Men jeg sa ikke noe, svarte henne ikke. Ga opp å være alene, ringte Bella. Hun tok telefonen med en gang. Vi snakket en stund, og hun fortalte om livet hjemme. Det knøt seg i magen min. Jeg ville også delta, kjenne vindpustene mot ansiktet, oppleve den kaldeste høsten i manns minne, se løvet skifte farge.

– Jeg vil leve! Herregud, er livet over? Det kan ikke være mulig?! Jeg vil ikke dø av et kranietonomi

Bella var over seg av glede og fortalte om blomstene: – Jeg sto på trappen og snakket med en nabo da rosene dine kom. De står så vakkert på bordet mitt nå. Du kan ikke dø fra meg,Lene. Det går ikke!

Så trakk hun et dypt åndedrag, sukket litt. – Det er jo jeg som skal sende roser til deg, sa hun.

– Ikke tenk på det. Ingen planter slipper inn her.

– Det har du rett i, sukket Bella oppgitt.

– Det var vanskelig å få bestilt den blomsterkvasten. Jeg måtte ringe litt rundt i Norge, sa jeg.

– Det tenkte jeg ikke på. Tusen takk!

– Du må jo få noen blomster levert på døren, du også.

Vi ble sittende i stillhet. Hun hjemme i kulden og jeg litt småsvett i sykehussengen. Til slutt la vi på. Alt så håpløst optimistisk ut, blodet pulserte fortsatt i årene mine. Jeg levde.

Jeg må ha sovnet til slutt. Kl. 05.40 kom Kleopatra, som vanlig før en operasjon. Herlighet, det var blitt rutine å operere. De skulle sette inn en ny veneflon, men det var ikke flere vener igjen i hendene mine. Blodårene var fulle av klumper. Hun måtte hente en lege.

Dr. V kom med en gang. Helt uten anstrengelser fant han en åre ved håndleddet mitt, fikk kanylen på plass. Jeg smilte og var takknemlig for hans spesialkunnskap.

Vi snakket litt om det å være anestesilege. Jeg spurte: – Kommer dagen din til å bli tung?

– Nei, dette kommer til å gå bra. Det er ikke vanskelig å stelle med deg. Kroppen din kjenner jeg godt.  

– Er det blitt rutine å operere meg? Dét er ikke bra.

Han klappet meg på kinnet og sa: – Nei, det er ikke det.

På operasjonssalen

De gjorde seg ferdige, og jeg ble trillet ned. Det steg en fremmed mann inn i operasjonssalen og kom bort til meg. Jeg mislikte det grå håret hans. Han bøyde seg fram og smilte. – Jeg heter dr. C og er en nevrokirurg fra Israel. Jeg skal sette inn en ny membran på dura-en din.

En rynke fór over ansiktet mitt. Han la sin hånd på min. – Jeg er ganske flink til dette.

Dr. V presset inn en sprøyte. Jeg «forsvant» før jeg rakk å fullføre protesten.

Deveny

PS! Dette er et kapittel som begynner å nærme seg ferdig. Boken kommer ut i 2019. Du kan lese mer her.

Relaterte artikler

21 Comments

  • Maria 22. november 2018 at 18:24

    ❤️

    Reply
  • Sofie 20. november 2018 at 18:19

    Gud vad bra skrivit. Du har verkligen kämpat. Och du vann 🌸

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 20:03

      Takk skal du ha. Jeg vant, jeg vant, jeg vant…..

      Reply
  • Maria 20. november 2018 at 13:54

    Jag älskar att ja blir så fängslad av dina texter att du är så öppen kramar till dig 💕

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 14:01

      Takk skal du ha 🙂

      Reply
  • Therese 20. november 2018 at 13:26

    Du verkar ha varit med om mycket och det gör dig stark, du får ha en bra tisdag =)

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 14:02

      Jeg var veldig syk, fikk en svulst i hodet. Det ble en kamp for livet….

      Reply
  • Johan "Moderjohan" Mårtensson 20. november 2018 at 11:32

    Du ser verkligen saker för vad dom är och inte vad dom kan upplevas att vara. Det är en sann styrka, en riktig krigare. Entreprenörsanda! Starkt gjort och kör på 🙂

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 12:39

      Det var en kamp for livet 🙂

      Reply
  • Gry H. 20. november 2018 at 09:52

    Jeg blir slått av hvordan du klarer å opptre såpass verdig og rolig i denne settingen.. Jeg ville vært hinsides hysterisk, fullstendig panisk og ville måtte fylles til randen med dop for å roes ned. Det er like sikkert som jeg sitter her; Jeg ville ikke taklet det å face døden i det hele tatt..

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 10:31

      Se svar på pm 🙂

      Reply
  • Alexandra 20. november 2018 at 09:25

    Du är stark! ❤️Kram

    Reply
  • Anna svensson 20. november 2018 at 09:03

    Du är så himla stark! kram

    Reply
  • Viktor 20. november 2018 at 08:30

    Du är väldigt duktig på att uttrycka och skriva i text! Du är en stark person, som gått igenom mycket och gjort mycket i livet!

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 11:06

      Takk 🙂

      Reply
  • sofia 20. november 2018 at 08:08

    Din text berör en verkligen, fy så ont det gör att läsa. Du är så sjukt stark fina du <3

    Reply
  • Ina 20. november 2018 at 07:57

    Åh så fruktansvärt…du är en stark person! Hur mår du nu idag? Styrkekramar! 💕

    Reply
  • Elisabeth 20. november 2018 at 07:52

    Du är en stark person som varit med om mycket. Skickar varma kramar denna kalla novemberdag!

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 10:32

      Takk skal du ha 🙂

      Reply
  • Lillan Kind 20. november 2018 at 00:36

    Du berättar vad du har varit med om på ett väldigt fängslande sätt. Fy så fruktansvärt hemskt det måste ha varit att gå igenom det du har gjort!

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 20. november 2018 at 10:32

      Det var en kamp for livet bokstavlig talt…. og jeg vann 🙂

      Reply

Leave a Comment