kreftsløyfer

En nesten kreftpasient

Hei igjen!

Jeg leser i avisen i dag og ser at vi fortsatt strever med å behandle våre syke. Kreftpasienter får ikke lik hjelp, det finnes forskjeller. Jeg kjenner at jeg skjelver på innsiden, jeg kjenner at jeg nesten eksploderer. På skolen for mange år siden så lærte jeg at når mennesker trengte hjelp så skulle de få det. Jeg vet så inderlig godt at dette ikke er tilfelle. Jeg vet at det går syke mennesker rundt der ute og de får ikke hjelp. Jeg har selv kjempet hardt for å få hjelp.

kreftpasient og en lege

kreftpasient og en lege

En nesten kreftpasient

Jeg er en nesten kreftpasient, jeg fikk en sakte voksende svulst i hodet, og alle pasienter som har svulster i hodet er kreftpasienter, selv om mitt tilfelle strengt tatt ikke kunne defineres som ren kreft. Det tok for lang tid å bli syk.

Som en neste kreftpasient påberoper jeg meg retten til å skrike høyt, jeg brøler at nå får det være nok. Vi, alle må få hjelp når de er syke. Legene kan ikke bare kaste folk rundt u systemet, de kan ikke bare la folk gå til grunne mens de venter. Alle må få hjelp. Det kan ikke være sånn at bare de rike klarer å skaffe seg hjelp. Professorene kan ikke bare etterspørre mer kunnskap. Folk må få hjelp, de må få lov å leve livene sine, være så friske som mulig.

I VG i dag

I VG i dag leser jeg om en ny kvinne som ikke får den beste behandlingen, denne gangen så handler det om geografi. Fastleger, spesialiser må klare å få til lik behandling for alle. Kreftpasientene kan ikke bare gå rundt uten behandling. De kan ikke overgi seg til vente-helvete. Folk må få hjelp, kan dette være så vanskelig å få til? Jeg har skrevet om mitt eget mareritt, jeg har dokumentert min egen kamp. Jeg kjempet mor de norske legene og måtte skaffe meg hjelp i utlandet. Les Tur-retur Helvete.

Deveny

Omslag Tur-retur Helvete

Omslag Tur-retur Helvete

 

 

 

 

 

 

 

Du kan lese artikkelen som inspirerte dette innlegget her.

Relaterte artikler

3 Comments

  • Gry H. 4. mars 2019 at 22:22

    Det er vel intet som provoserer meg mer enn at noen ikke blir innvilget tilgjengelig behandling som de ønsker/behøver, hvilket som regel har sin begrunnelse i kostnaden. Jeg mener.. KOSTNADEN!! Vi er borgre av klodens rikeste land! – Og siden eksisterende penger som kjent også avler penger i seg selv, renner milliardene inn i AS Norge as we speak. Disse pengene er faktisk tilhørende oss borgere. I mine øyne gir dette en rett til å kreve at dersom helsebudsjettet ikke skulle holde til en gitt behandling, så får det bare gå til helvete med dette budsjettet, da! Politikerne er kun satt til å forvalte disse midlene på våre vegne, så dersom de har feilberegnet slik at det ikke er avsatt nok for alle behov, så er det bare å overføre summen til neste års budsjett, hvorpå det også sørges for å bevilges mer. De midler en har i ens eierskap, har en faktisk like fullt råderetten over som nasjon etter de eksakt samme grunnprinsipper som de som i sin tid gjaldt meg i min rolle som selvstendig næringsdrivende.. For en tid tilbake, ble det jo slått ganske stort opp dette med denne kroniske sykdommen hvis nylanserte medisinering kun ble gitt pasienter under 18 eller 20 år.. Non the less, var begrunnelsen iallefall at prisen pr. år, var en million kr. Hva faen er en mill, i den her konteksten liksom!?..

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 5. mars 2019 at 11:53

      Vi er helt enig, du og jeg 🙂

      Reply
  • Lillan Kind 4. mars 2019 at 13:26

    Det är ju fruktansvärt att cancerpatienter inte får hjälp! Hur är det möjligt att läkare inte vill hjälpa svårt sjuka människor? Jag förstår det inte!

    Reply

Leave a Comment