blyanter

Er det lett å skrive en roman?

alfabetet

alfabetet

Hei på deg!

Jeg sitter her og tenker litt. snøen laver ned utenfor. Den er tung og flakene et store. I forbindelse med utgivelsen av Tur-retur Helvete har jeg fått et spørsmål, er det lett å skrive en roman? Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal svare på dette.

Er det lett å skrive en roman?

Dette spørsmålet er veldig omfattende. Det ligger så uendelig mye i ordet roman, jeg kan ennå ikke helt definerer en roman. Det er så uendelig mye mer enn en liten definisjon.

Jeg har skrevet en roman, og noen vil kanskje si at det er enkelt. For noen forfattere så er det nok enkelt, men det er ikke enkelt for meg. Jeg må streve og jobbe. Jeg sitter i timesvis og bare tenker, går rundt i verden og er mine karakterer. Noen ganger så tester jeg ut en scene. Hva hadde Jo Asbjørnsen gjort nå, hvordan hadde Kari reagert i dette øyeblikket. Kan jeg skrive inn Maryam her. Hele tiden så spør jeg meg om dette gir mening, drives historien framover om jeg gjør dette? Disse karakterene kommer fra Farlig Enke, og noen av dem skal med videre. Livene deres skal bli mer innviklet, eller de skal utvikle seg. Jeg vet ikke hvilket ord som er riktig å bruke i denne sammenhengen.

Etter at historien er født

En ting er å sette sammen en historie. Skape dialog og handling. Det kan være vanskelig og det krever mye, men det er ikke så vanskelig som språket. Bare det beste språket er godt nok. Mennesker som ikke behersker norsk på høyt nivå er utestengt, de når aldri opp. Jeg klarer ikke disse kravene. Det nytter ikke for meg å utføre det strenge regime, så jeg har innhentet hjelp. Jeg har en mann som «fikser» ting for meg. Han rettet og påpeker svakheter i mitt skriftlige arbeidet. For det meste så godtar jeg hans føringer, jeg har ikke forutsetninger for å protestere. Jeg må bare akseptere hans rettelser, men noen ganger så protesterer jeg. Av og til så får jeg gjennomslag for mitt syn. Det har kanskje skjedd litt oftere under arbeidet med Tur-retur Helvete. Kanskje jeg har utviklet meg, det kan hende jeg sakte og sikkert blir bedre.

Rått språk

Kjernen i problemet mitt er at jeg elsker rått språk. Jeg liker skrift som kommer rett fra leveren. Jeg er ikke så glad i å lese blankpolert tekst, ord som flere mennesker har fikset på. Da mister ordene noe av kraften. Det blir en annen opplevelse. Jeg tror at de store mener dette er bedre, jeg er litt usikker. Jeg vil ha setninger med sjel, jeg vil ha det som kommer ut først. Det har kanskje noe å gjør med min egne historie. Jeg hater alt som skjuler de ekte følelsene.

Så er det lett å skrive en roman?

Både ja og nei. Jeg trekkes mot datamaskinene, jeg sitter foran den i flere timer. Noen ganger så gjør jeg ikke noe annet. Jeg bare skriver, spiser og sover. I de periodene så nærmer jeg meg galskapen. Jeg blir besatt av mine egne ord. Jeg klarer ikke å la vær. Historiene mine bor på innsiden, de bobler og koker og presser seg ut. Noen sier at jeg er iderik, andre mener at jeg holder på å bli sprø. I det siste har jeg brukt mer tid på karakterene. Jeg valser rundt i Maryams liv og lurer på hvordan hun har det som asylant i Norge. Hva skjer med barna hennes, hvordan går det med ekteskapet? Det blir mange tanker og få ord. Har ikke skrevet på I edderkoppnettet på en stund. Men jeg vet at det kommer, jeg vet at ordene snart begynner å strømme ut. Det er lett å skrive når ordene flyter. Det er umulig å forfatte noe som helst når kranen er steng.

Skrivesperre

Jeg vet ikke om jeg har skrivesperre. Jeg tror ikke det. Jeg tror nok bare jeg må utvikle plottet og skape gode sammenhenger. Når det faller på plass så kommer ordene. Sånn har det vært hele veien, og så lenge jeg tilbringer tiden foran datamaskinen, så blir det en ny bok, ikke snart, men kanskje om et år. Det hadde vært gøy å gi ut en bok hver vår.

I dag så tenker jeg på den nye boken, på den nye karakteren. Jeg undersøker litt, må oppleve noe av det jeg skal skrive om. Det nytter ikke å forstille seg alt, noe må jeg ut å kjenne på. Jeg må klistre på meg falske øyevipper og gå rundt med det en stund for å kunne si noe om hvordan det føles å ha på sånt.

Nervøs og full av angst

Da jeg begynte å skrive på Tur-retur Helvete så visste jeg ingen ting om ord. Jeg var ikke klar over språkets makt. Jeg bare skrev og skrev. Det meste av det opprinnelige materialet forsvant i redigering, men jeg tror at jeg klarte å bevare essensen i historien. Jeg tror at jeg klarte å få fram smerten som lå i kampen. Jeg tror jeg fikk fram legens tapperhet og mine redsler. Det var det samme med Farlig Enke, jeg var full av uro, skjønte ikke hvordan jeg skulle få fram budskapet mitt. Det er vanskelig å skrive om en muslimsk kvinne, det er utfordrende å få fram hennes sårbarhet. Om jeg har lykkes får du bedømme. Jeg vet ikke, men det var det jeg prøvde på.

Nå tenker jeg at nervøsiteten er bra, jeg tror den skjerper sansene mine og gjør det greit å skrive. Etterhvert som kapitlene skapes så kommer roen og jeg klarer å samle meg om ordene.

Jeg kan ikke svare på om det er enkelt å skrive en roman, jeg kan bare si at det er en god prosess, og det tar utrolig lang til å komme i mål.

fra Deveny som venter på ordene.

 

 

Cover Farlig Enke

Cover Farlig Enke

Omslag Tur-retur Helvete

Omslag Tur-retur Helv

Relaterte artikler

1 Comment

  • Gry H. 9. mars 2019 at 02:35

    Jeg er av den formening at en må inneha visse ‘spesialsydde’ egenskaper for å kunne klare å oppdrive en roman, så.. 😉

    Reply

Leave a Comment