Kjøp Tur-retur Helvete

Syk med en lillebror av hjernekreft!

Meningeom i hodet

Jeg har hatt et meningeom, en lillebror av hjernekreft, men fortsatt kreft. Svulsten startet i hjernehinnen og vokste inn i hodet mitt og den overtok hele livet mitt. Over årene så ble jeg stadig svakere, klarte mindre og mindre. Livet mitt ble til slutt redusert til ingenting. Jeg fikk psykiske diagnoser og det ble piller, mange tabletter. Jeg tok noe av det som ble foreslått, men ikke alt. Årene gikk, ingenting førte til bedring. Jeg ble fortalt at jeg var motstandsdyktig til psykisk behandling, jeg nektet å gå dypt nok inn i meg selv. Jeg søkte i meg selv og jeg jobbet med å finne problemene.

Lillebror av hjernekreft

Anfallene mine økte i omfang og hyppighet, men det ble ikke gjort noe for å hjelpe meg. Jeg levde i en verden av bomull og et klesskift tappet meg for alle kreftene. Jeg levde i et vakuum, gjemte meg bort. Nektet å forlate den lille hulen jeg hadde skapt rundt meg. Så økte symptomene på, det ble hyppige besøk til legen, alltid med de samme diagnosene ADHD, angst og depresjon. Jeg fikk beskjed om å reduserer belastningene i livet. Hvilke påkjenninger. Jeg gjorde ingenting, jeg bare satt på en stol og stirret ut i luften. Familie og venner stelt med meg. De tok seg av alt rundt meg. Jeg gjorde ingenting. Jeg klarte nesten ikke gå ned en trapp, gikk bare ut for å gå til leger.

Så tilslutt så fant de en svulst i hodet mitt. De forfulgte den ikke opp. De fortsatte bare å snakke om psykiatri. Jeg slet og klarte ikke å rengjøre for meg, livet mitt kollapset helt. Det oppsto en boble rundt meg.

Lokalsykehuset

Så ble jeg nektet adgang til lokalsykehuset. Det var kommunen som hadde ansvaret for meg, jeg ville ikke få mer hjelp av legene. Jeg måtte bare finne meg i å sitte hjemme, leve med dritten. Da bestilte jeg billetter og reiste til utlandet. Der klarte de med nød og neppe å redde livet mitt. Det ble en lang kamp og jeg seiret. Etter tre kranietonomi strevde kroppen min, men de fikk meg på beina. Jeg ble friskere for hver dag som gikk.

Etterhvert så reiste jeg hjem til Norge, jobbet med å komme meg på beina. Det var fortsatt ikke hjelp å få, nå var jeg ikke syk lengre. Nå trengte jeg ikke hjelp. Alle psykose diagnoser ble seponert. Jeg måtte trene meg opp selv. Jeg begynte å studere alle dagboknotatene, skrev ned alt som skjedde med meg. Nav var fantastiske. Jeg fikk all den hjelpen jeg trengte der. De utenlandske legene fulgte meg opp selv om jeg hadde reist hjem. Nevrologene på rikshospitalet sto på sitt, selv om jeg åpenbart var mye bedre enn da jeg dro.

en svulst kan slå ned hos alle

en svulst kan slå ned hos alle

Tiden gikk

Årene gikk, jeg ble sterkere, fulgte min private nevrokirurgs råd, kastet ikke bort mer tid på de norsk legene. Holdt meg unna Rikshospitalet. Bygget opp livet mitt som hadde gått helt i grus etter mine opplevelser. Skrev boken min ferdig, Tur-retur Helvete.

I dag er jeg sterk og jeg er klarer med selv. Nav er fortsatt på banene, men ellers så er alle sporene etter svulsten i hodet borte. Over tid har jeg samarbeidet med Beate, kvinnens som eier gruppen Hjernesvulst, pasienter og pårørende på Facebook. Jeg har vært litt til og fra der inne, historiene er så sterke. Jeg må skjerme med litt.

I forbindelse med lanseringen av boken min Tur-retur Helvete så har det kommer fra at det finnes flere som meg. Jeg trodde virkelig at jeg var alene, men mange pasienter med diagnosen meningeom sliter med å bli hørt. De blir ikke tatt på alvor av legene. Enten så er det fastlegen som svikte totalt, ellers å er det spesialhelsetjenesten som ikke tilbyr behandling. Det finnes andre der ute som har det som jeg hadde det. Gunnene til dette er mange, jeg skal ikke spekulerer. Jeg bare føler at mennesker burde frå bedre hjelp i Norge, særlig når det er påvist en svult i hodet.

Det er en enorm psykisk belastning å leve med en svulst i hodet, selv om det ikke er hjernekreft. Selv om meningeomer vokser sakte. Ingen fortjener å leve som dette, alle burde få hjelp når hjernen, eller hjernehinnen er syk. Alle som er syke burde få hjelp av helsevesenet. Det er viktig å huske at en lillebror av hjernekreft også kan ta livet av en pasient.

De andre med samme diagnose

Det som er skremmende i disse dager er alle de andre som kommer fram. Flere sliter med dette, vi har ikke mangen, men lidelsene er store. På et kveld inne på Hjernesvulst gruppen inn på Facebook fant jeg 22 andre som også hadde hatt det vanskelig. Noen hadde fått hjelp, andre satt midt oppe i det. Jeg må innrømme at jeg ble svar skyldig. Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle andre som har det som meg. Jeg mener de går rundt i disse dager og blir ignorert av legene. Kroppene deres skriker, symptomene er mange og de får ikke hjelp. Det er ikke mye jeg kan gjøre, annet enn å skrive veldig høyt og gi ut boken min. 

Lene B. Kanden/Deveny

Relaterte artikler

2 Comments

  • frodith 27. mars 2019 at 19:07

    Det er helt utrolig at legene ikke gjorde noe. Jeg blir skikkelig overrasket og kvalm egentlig 🙁

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 27. mars 2019 at 20:56

      Min historie er helt fryktelig. Det var defro jeg skrev en bok om det. Jeg skriver får å takle det som skjedde med meg.

      Reply

Leave a Comment