resultat av rehabilitering

Reise seg fra de døde!

Hei på deg!

Jeg husker at jeg våknet opp, jeg erindrer at jeg så meg rundt og jeg måtte jobbe for å forstå mine omgivelser. Jeg sto for min egen rehabilitering. Jeg har skrevet om det å være syk, det å kjempe for å få hjelp. Men jeg har ikke sagt noe om hva som skjedde etterpå. Bare fortalt små historier om noe av det som kom etterpå.

Rehabilitering uten hjelp!

Det var ikke bare bare å komme seg, klare seg etterpå. Kroppen var liten, jeg hadde mistet nesten alle kroppsvekten. Huden var lilla og jeg strevde med små ting. Det var vanskelig å forstå hva som skulle til for å klare seg selv. Jeg måtte bo hos familie og venninner i flere måneder. Ingen hadde noe å bidra med, alle bare sendte meg videre. Sykehuset i Vestfold mente at jeg var for frisk, selv om jeg åpenbart ikke skjønte så mye omgivelsene.

Det endte med at jeg måtte ta kampen selv, jeg måtte klare meg. Flyttet hjem til meg selv. Først så bare sov jeg, fikk mat av naboen, hun vekket meg når hun gikk på jobbe og dro meg opp av sengen. Det var ikke så enkelt å bytte aktivitet. Det krever hjernekapasitet å forstå at du skal stå opp når du våkner. Ingen tenker på at det er noe som er lært, men det er det altså.

Min nabo og venninne Anne hjalp meg. Hun fikk meg i gang på kjøkkenet. Jeg satt og stirret ut av vinduet, så begynte jeg å surfe på nettet. Jeg klarte til og med å organiserer notatene fra før jeg ble syk. Bokstavene kom og jeg satt og leste om meg selv. Jeg gråt, jeg var hysterisk og jeg klarte ikke å forstå at verden var så slem. Etter jobb så flyttet Anne meg ut i stuen og bød på middag. Jeg var vanskelig, trasig og ville mest være alene, jobbe med min egen rehabilitering.

En dag!

En dag inviterte Anne meg opp på middag, jeg nektet. Orket ikke tanken på å gå opp en trapp. Ville bare ligge på sofaen og synes synd på meg selv. Det var noe jeg var flink på da. jeg kunne ligge i timesvis og bare føle på urettferdigheten. Skvise ut alle de vonde følelsene. De rundt meg kjempet for meg, jeg bare trasset og lå der. Anne aksepterte ikke mine protester. jeg tror at hun var lei av min stakkars meg sang. Jeg fikk rett og slett beskjed om å ta med meg dynen og komme opp og ligge på hennes sofa, se på TV.

Jeg vet ikke om dette var en god rehabilitering. Jeg bare dro ut alt av smerte. Følte på det som skjedde i kroppen min. Jeg skal ikke påstå at jeg ble frisk, men jeg tror jeg gjorde meg ferdig med stakkars meg. Jeg begynte tilslutt på veien til en bok. Skrev om meg selv. Visste ikke at de kom til å ta syv år å bli ferdig. I begynnelsen var nok mitt arbeid for meg selv, en rehabilitering.

I dag!

Jeg er glad for at jeg gjorde dette på min måte. Jeg er glad for at jeg måtte streve selv. Vet ikke om noe annet. Min kamp har styrket min selvtillit, jeg vet at jeg klarer å få til ting. jeg vet at mine avgjørelser er gode. Jeg stoler på meg selv og kan stå i stormen, alene om jeg må. Senere ble det flere bøker, men det skal jeg skrive om i et annet innlegg.

Deveny

 

Relaterte artikler

3 Comments

  • Lillan Kind 3. april 2019 at 10:47

    Fy tusan så tufft att gå igenom det du har gjort! Det krävs en stor inre styrka, och vilken tur att du hade människor i din närhet som värnade om dig.

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 3. april 2019 at 10:56

      Det er sant. Jeg er dem evige takknemlige. De sto virkelig på for meg.

      Reply
  • Tonje 2. april 2019 at 18:12

    Sterkt ❤️

    Reply

Leave a Comment