frustrert kvinne fra Pixabay

I skriveprosessen – I edderkoppnettet/ april 2019

Hei på deg!

Jeg må dele opp innlegget mitt om skriveprosess. Plattformen takler ikke et så stort innlegg som dette kommer til å bli etterhvert. Ønsker du å lese om skriveprosessene så langt, gå inn her.

30/4-2019

Jeg skiftet fokus og begynte i en annen ende. Det førte til fem sider godt stoff. I denne fasen er det bare rammen rundt historien som teller, som en stor og utbrodert disposisjon. Jeg hater ordet og konsepter, men det er ikke til å stikke under en stol at det er det jeg holder på med. Jeg lager rammen rundt det som skal skje, et skjelett. Noen ganger så er jeg så begeistret over ordene mine og jeg fordyper meg helt ned til siste metafor. Andre ganger skriver jeg bare noen få setninger og går videre.

Jeg klarer fortsatt ikke å skrive om den nye karakteren, og jeg lurer på om vedkommende er en person som limer historien sammen. En som bare kan skapes etter at alt det andre er gjort. Dette kan være en løgn jeg forteller meg selv, eller så kan det være sånn. Jeg vet ikke. Jeg må bare presse på, komme videre. Jeg er så lei av å bare vase rundt i rotet langt inne i sjelen min. Nå er det på tide å skvise fram mer kult stoff …

Husk at jeg har tenkt på dette i mange år, ting har perkolert i årevis på innsiden. Nå vil jeg ha det ut.

Du som leser, jeg lurer på om det fungere med et sånt langt innlegg, eller er det bedre med enkle innlegg?

Deveny

29/4-2019

I mage år har jeg skrevet og jeg har sette for meg hva som skal skje. Ordene har bare kommer rasende ut av hodet mitt (tror jeg). Jeg har ikke dokumentert de tidligere prosessene, så jeg skal ikke være for sikker på dette. Men det er i alle fall det jeg forteller meg selv. Nå går jeg bare i spinn. Det er akkurat som om noen har lagt en klam hånd om ordene mine. Natt til lørdag måtte jeg love å kaste hele ideen på dynga for å ikke bli sprø. Det virret oppe i hodet mitt og jeg klarte ikke å se en vei ut av dette marerittet.

Heldigvis så smitter ikke dette kaoset over på livet mitt, dette er min personlige kam. Noe som sejr på innsiden. Jeg plager bare deg som leser med kaoset mitt.

I alt dette så dukket det opp en spire, en liten ide. Jeg kan ikke si noe om den ennå, jeg må gå rundt å verpe på den en stund. Finne ut av meg selv og ordene … men i denne lille ideen så finnes det en liten sti, en ny vei å gå. I dag skal jeg åpnet et nytt dokument og forsøke meg på den nye veien. Jobbe fram noe nytt, skrive om den lille spiren.

I morgen så kommer jeg til å fortelle om dette fører meg videre, eller om jeg faller ned i kaoset igjen.

Ønsk meg lykke til 🙂

26/4-2019

Dette er vanskelig, nå tviler jeg på alt. I dag morges hadde jeg mest lyst til å droppe hele boken. Jeg lå og drømte om en ny roman, noe enkelt, noe som det bare lot seg gjøre å skrive. Så snakket jeg litt med gruppen min. Fikk båre ris og ros og innså at dette er jobben. jeg må presse på, skape noe som er nytt. Ikke bare tråkke videre i mitt gamle spor. Jeg er tross alt kunstner og det koster å skape. Formen er laber og jeg strever, men jeg gir meg ikke.

Har skjønt at jeg må bare må skrive. Få fram personen som skal fram. Vedkommende er fremmed for meg. Jeg har ikke oversikt over et sånt liv, så det er bare å skrive. Utforske og skive fram det som kommer. I denne fasen så er alt nytt, det skjønner jeg nå. Maryam va like fremmed for meg da jeg begynte å skrive om henne. Jeg husker at jeg rev meg i håret av hennes passive hjelpeløshet. Den nye personene er ikke som henne, her skjer det ting som er rarere, voldsommere.

Jeg får trøste meg med at ting blir klarerer over tid. Dette er bare et lite øyeblikk i den store prosessen. Jeg innrømmer at det et lite trøst i den setningen, men det er alt jeg har.

25/4-2019

Jeg henger fortsatt fast i stemme valget for den nye karakteren. Dette er så rart, jeg tenkte ikke over hvor mye tid dette tok forrige gang. Men det å skrive som han/hun eller jeg er veldig vesentlig. Det er akkurat som om noe skurrer inn i meg, som om ordene vasker sjelen min med sand – en veldig ubehagelig opplevelse. Det skaper mye uro å skrive feil, ikke få fram det jeg ønsker. Noen ganger så føler jeg at det sitter en ukjent dommer et sted på innsiden og slår på en gongong. Lyden er rolig og god når jeg gjør riktig, og den er høy og ubehagelig når jeg går feil.

Dette gjør jobben utfordrende og vanskelig. Jeg får nemlig bare beskjed etter at jobben er gjort, som en karaktersystem. Nå føler jeg at jeg er tilbake på null. Jeg må sjekke med spesialistene og få noen innspill før jeg går videre. Å ære forfatter kan være noe dritt … også blir det gøy igjen.

Dette gjelder heldigvis bare den nye karakteren. De andre kjenner jeg ut og inn. Jo Asbjørnsen renner ut av fingrene på meg. Det er som jeg har vært venninne med Jeanette hele mitt liv og Maryam tar jeg med meg i sengen. Det er den nye jeg strever med, jeg har sikkert slitt med de andre også, men det var for lenge siden og jeg husker ikke. Om du vil vite mer om karakteren jeg har nevnt må du lese Farlig Enke.

24/4-2019

Det jeg skrev her inne i går kom fra dypet og har gjort inntrykk på meg. Jeg trodde jeg skrev for deg som leser, men dette var for meg selv. Jeg må være mer presis, jobbe med å få fram detaljene på en mer kontrollert måte. Det er i grunn ganske rart, for jeg trodde at dette var noe jeg hadde oversikt over, men så viser det seg at jeg også lærer av dette.

Jeg har nå gått tilbake til min nye karakter, og det dukker opp mye som jeg ikke tenkte på før. Setninger må fjernes og nye ord må legges til. Det er sant som jeg sa i går, alle detaljene som går inn i teksten forteller noe om personene, og det er uhyre viktig å være presis, ikke vandre rundt om kring. Gjør du det, tror ikke leseren på karakteren, de oppdager at det er noe som ikke stemmer.

Jaja, jeg må bare går tilbake og jobbe videre med dette. Se hvordan jeg skal få den nye innsikten inn i det jeg holder på med.

23/4-2019

Nå er påsken et tilbake lagt stadiet. Jeg har ikke tenkt mye på I edderkoppnettet, men jeg har notert detaljer. Du vet alt det lille som skal skje mellom de store hendelsene. For meg er det detaljene som er utfordrende. Samtidig som der en de små tingene som definerer menneskene. Det er sånn jeg får fram de enkelte trekkene på de jeg skriver om.

Et eksempel:  Hun tok opp den lille lyserosa leppestiften og la på et tynt lag. Brukte fingrene for å definere kantene.

  • Den lille sier noe om hennes tanker, hvordan hun definerer sminken.
  • Lyserosa forteller at hun liker duse farget, hun er diskré.
  • Det tynne laget sier noe om sminke bruken og behovet for å beholde det naturlige. Kanskje det kan ha noe med hennes forbruksvaner, men dette kommer ikke fram i den setningen.
  • Brukte fingeren for å definerer kantene. Dette kan bety så mye. Hun kan være slurvete. Hun kan også være syk. Det er vanskelig å være nøyaktig. Det kan også bety at hun er tvangspreget, ønsker at alt skal være perfekt. Denne setningen må utvikles. Jobbes med.

Det er dette jeg synes er så spennende med å skrive, og heldigvis for meg så skjer dette for det meste av seg selv. Karakteren lever i hodet mitt og jeg tar sjeldent feil. Det er akkurat som om jeg har en hel par av mennesker i hodet. Jeg lærte å se på tekste på denne måten i min første bok.

12/4-2019

Det er kanskje litt forvirrende å følge mine opp- og nedturer mens jeg skriver. Det er fordi det er sånn å utvikle en bok, det er som å gå på skattejakt og lete etter noe. Finne noe annet. Se sammenhenger og presse fram noe nytt. I dag er jeg milevis fra det stedet jeg var i går, endelig så ser jeg en ramme som omslutter de to delene. Jeg ser hvordan tingene henger sammen. Nå er det bare å flette alt sammen sammen, skrive det jeg tror jeg ser. I dag er en god dag.

Jeg reiser også bort et par dager, så dette innlegget blir ikke oppdater før etter påske. Nå skal jeg tenke og planlegge.

11/4-2019

Dette er veldig interessant, jeg fikk presset ut to sider i går med den nye karakteren. Jeg kan ikke si at jeg er fornøyd, teksten er flat og uengasjert. Jeg har tenkt og tenkt, hvorfor skriver jeg om Maryam Yuzhik og Jeanette Sofie Astrup som om de er mine venninner, når jeg må bruke tang for få ut noe om den nye personen. Jeg gikk igjennom sjekklisten i går. Kanskje karakteren er for kjedelig, kanskje jeg er på ville veier. Det kan til og med hende at jeg må finne på noe annet. Disse og andre tanker surret i hodet til langt ute på natten. I dag morgen under frokosten så slo det meg. Jeg har problemer med dette, fordi jeg ikke kjenner vedkommende særlig godt ennå. Jeg vet ikke så mye om personene, jeg har bare beskrivelsen, men vedkommende lever ikke i hodet mitt ennå. Jeg har ikke «pratet» med vedkommende, vi har ikke gått tur. Jeg jobbet med de andre karakteren i åresvis. Jeg har intim kunnskap om livene deres.

Det var kult å oppdage dette, det var også kjipt. Det betyr at jeg trenger mer tid. Heldigvis så kommer påsken nå, da kommer jeg ikke til å skrive allikevel. På togturen kan jeg sitte og filosoferer over dette menneskets liv, utvikle «vennskapet».

10/4-2019

Tekst godkjent, når er eksperten og jeg enig. Nå kan jeg jobbe videre. Han hadde ikke problemer med karakterer, han mente det var for mye kaos i teksten. Jeg var ikke sylskarpt nok. Nå har jeg fått rettet opp og jobber videre med neste runde. Har litt problemer med å holde fokus. Det har vært litt tøft å få på plass prologen, men det er gøy når jeg får det til.

9/4-2019

Det ble en stor skuffelse i går kveld. teksten min ble slaktet. Det ble ikke bare revet i filler, den ble knust. Jeg innrømmer at jeg måtte sitte stille et par timer i dag morgens og la tilbakemeldingen synke inn over meg. Jeg vet at den ikke var vondt ment, jeg vet at dette er nyttig. Men det gjør ikke mindre vondt av den grunnen. Jeg har nå tatt til meg det som ble sagt og jobber med å få fram det jeg ønsker. Det er ikke lett, men jeg gir meg ikke. Har nå sendt en ny tekst. Venter i litt mindre spenning nå. Forbereder meg på ny slakt …

Det er ikke lett å gjøre nye ting, det finnes mye motstand der ute. Jeg jobber innenfor et veldig tradisjonelt felt, noen ganger så ønsker jeg at jeg heller tok bilder og holdt på Instagram. Eller noe annet enkelt. Jaja, nå er det bare å vente. Gidder ikke å skrive 100 sider av noe som bare blir avvist.

8/4-2019

På fredag så satte jeg med ned og skrev to sider, selv om kaoset herjet i hodet og jeg var usikker på hva som skulle kommen. Jeg hadde rett og slett ikke oversikt over tankene mine. Jeg måtte kna fram noe som kunne brukes, uten å vite hva det var. Som sagt så kom det to sider og jeg er veldig kontroversiell i det jeg skrev. Det er ikke lett å skape nytt, bruke et nytt pronomen.

Jeg leste det jeg skrev etterpå, jeg var fornøyd, men jeg vet ikke om andre vil gå med på det jeg har gjort. Det er som sagt ikke bare bare å gå opp nypløyd mark. Nå har jeg tatt mettet til meg og sendt teksten til en språkekspert. Han må se på det jeg har gjort, komme med en dom, før jeg eventuelt presser på og jobber videre med ideen… så nå venter jeg …

Jeg har sommerfugler i magen, vet at svare kan være hva som helst, det er gjerne negativt ved første gjennomlesning. Etterhvert så finner jeg små kjerner av håp. Gjør noe endringer go ser at det vokser fram noe som kan brukes.

5/4-2019

Jeg jobbet videre i går kom til en ny vegg. Det er noe som skurrer nå. Det er akkurat som om den som har ansvaret for å skrive min nye roman har drukket seg full. Ideene kommer i bølger, det er ikke orden på noe. Jeg ligger om natten og undrer meg over det som skjer. Det vanlige for meg er å ha alt klart, jeg pleier å vite hva som skal skje, ha en retning. Nå er alt sammen bare spinn. Som sagt sjefen har gått på fylla. Klarer ikke samle tankene. Fokuset har smuldret opp. Det kommer impulser, noen ganger så ser jeg for meg en vei videre, andre ganger så sitter jeg i tjukkeste skogen. Ser ikke annet en stjernene. Har til og med vurderte å droppe alt sammen, finne fram en annen ide.

Heldigvis så vet jeg at dette går over, dette skjer alltid rett for et gjennombrudd. Det beste jeg kan gjøre er å bruke tiden på andre ting som også er viktige.

 

4/4-2019

I går skrev jeg ikke på boken. Jeg lot med vilje være å gå inn i teksten. Ting hadde begynt å stagnere i hodet. Jeg så ikke veien videre. Det skjer alltid når det er noe som mangler. Jeg har skrevet rundt en karakter og innså at teksten ikke ville flyte før jeg tok tak i dette og skapte en ny person. I går skrev jeg fire sider om en gutt på 20 år. Han er sønn til Jeanette Sofie Astrup og kommer til å ha en sentral rolle i ned nye boken: I edderkoppnettet. Jeg skal ikke si at jeg lot meg inspirere fra Tur-retur Helvete for denne mannen, men jeg må innrømme at jeg tittet på noen av aspektene i den boken. Jeg må bruke det jeg har når jeg lager ett menneske som skal virke troverdig. Det er kjempe gøy å jobbe fram en ny karakter, det gir dimensjoner til teksten og er forfriskende for meg. Odd gir flere krysningspunkter mellom de to parallelle historiene som jeg allerede har skrevet. Det knytter Maryam Yuzhik og Jeanette Sofie Astrup sammen på en ny måte.

Alt i alt så var det en god dag i går.

3/4-2019

Jeg skrev og jeg skrev i går. Det har blitt mange sider og jeg føler at dette også kommer til å bli en roman. Jeg bruker min egen teknikk. Jeg skriver i tredjeperson og forfølger en karakter hele veien. Som du ser i Farlig Enke så veksler jeg mellom karakterene. Jeg skriver parallelle historier som knytter seg sammen. Dette synes jeg er enklest. Jeg får fram det jeg ønsker, men metoden er ikke uten problemer. Jeg må hele tiden hoppe over ting, gå tilbake og fylle inn når jeg vet mer om en enkelt ting. Jeg snubler også i støttekarakterens navn. De er ikke særlig gjennomtenkte, bare et navn jeg kommer på i øyeblikket. Denne ganger har jeg glemt å notere ned navnene, og jeg må hele tiden gå tilbake for å finne fram. I neste runde skal jeg jobbe mer med dette. Et navn er ikke bare et navn. For meg så ligger det ofte tanker bak en karakters navn.

Nå kjører jeg i gang igjen. Holder deg oppdater. Gi meg gjerne en kommentar, eller spør om det du lurer på.

2/4-2019

Jeg skrev i går. Ting bare rant ut av meg. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet, jobbet med Maryam Yuzhik, selv om hun er en hjelpeløs og litt rar kvinne så inspirere det å utforske hennes liv. Nå går asylkvinnen i terapi og hun blir konfrontert med alt mulig rart. Det er ikke lett å fungere i Norge alene når du har vokst opp på landsbygda i Dagestan. Du kan lese mer om henne i Farlig Enke. Hun kommer fra Dagestan, et land som ikke er som vårt.

I dag morges så innså jeg en indre logikk i teksten, jeg så noe som ikke var der da jeg jobbet med det samme i går. Det er så rart. Det er akkurat som om jeg må vente på innsiktene. Først så må jeg skape en ramme, lage noe å tenke på, så tenker jeg. Utvikler ideen. Ser sammenhenger som det går an å jobbe videre med. Nå har jeg en slik sammenheng. Den må jeg notere på en blokk og ta fram i neste runde. Skal jo sikkert gjennom teksten 10 ganger før den går videre til redaktør. Det er ikke enkelt å skrive en bok, ting tar utrolig lang tid og jeg må hele tiden stå på.

Premien kommer når jeg står med boken i hånden.

 

 

Relaterte artikler

20 Comments

  • Lillan Kind 6. mai 2019 at 20:12

    Hoppas att det går bra med skrivprocessen, och att det flyter på med ditt nya fokus😊

    Reply
  • Lillan Kind 29. april 2019 at 19:38

    Det låter kämpigt, men kanske finns det någon sorts mening med det hela? Det kanske är så att ödet egentligen vill se dig på ett annat spår?😊

    Reply
  • frodith 26. april 2019 at 22:20

    Det høres litt spennende ut å være i en sånn prosess 🙂

    Reply
  • Kari 24. april 2019 at 23:47

    Spennende å høre hvordan du utvikler personkarakteristikker 🙂

    Reply
  • Lillan Kind 12. april 2019 at 09:25

    Så skönt att du kom på vad det är som inte riktigt klickar för dig med det du skrev. Först tänkte jag att det kanske berodde på att du fick göra om så mycket pga korrekturläsarens åsikter. Personligen kan jag tycka att det blir trist om det man vill uttrycka starkt måste göras om till en slags flat ”mellanmjölks-version” för att någon annan tycker det.

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 12. april 2019 at 11:18

      Ikke sant, jeg utgir på eget forlag, så jeg gjør bare som jeg vil 🙂 Det er befriende å vite 🙂

      Reply
  • Lillan Kind 10. april 2019 at 07:46

    Det lät verkligen inte roligt att få tillbaka omdömet om texten. Att ge sig in på något nytt där man förväntas åstadkomma något traditionellt är inte lätt (har jag själv konstaterat).

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 10. april 2019 at 12:56

      Ikke sant 🙂

      Reply
  • Tonje 8. april 2019 at 18:18

    Blir veldig imponeret av deg 🖤

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 10. april 2019 at 12:56

      Takk skal du ha 🙂

      Reply
  • Mona Iren 5. april 2019 at 23:21

    Jeg syns det så spennende og lærerikt og følge deg i denne prosessen😊
    Du er nok snart i full gang igjen 👩‍💻

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 7. april 2019 at 12:59

      Må jobbe hele tiden for å komme i mål.

      Reply
  • Tonje 3. april 2019 at 16:32

    Du er så driftig og spennende å følge 😍

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 3. april 2019 at 17:03

      Tak skal du ha, må skrive hver eneste deg 🙂 Ellers så dovner sansene.

      Reply
  • Toril 3. april 2019 at 13:29

    Det er kjempeinteressant å lese om skriveprosessen din, for det å være forfatter er ukjent for de aller fleste av oss.

    Takk for at du tar oss med 🙂

    Ønsker deg en kjempefin onsdag <3 🙂

    Purr, pur, og bloggklem fra Toril og kattene

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 3. april 2019 at 13:48

      Jeg visste ikke at så mange var så interessert. Det er litt moro å dele arbeidet med bok nummer tre.

      Klem Deveny

      Reply
  • Kari 3. april 2019 at 13:18

    Interessant å høre om skriveprosessen din! 🙂

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 3. april 2019 at 13:47

      Så hyggelig at du følger med på prosessene.

      Reply
  • Gry H. 2. april 2019 at 16:45

    Virker jo som om du har kommet skikkelig godt i gang, da! 😀

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 3. april 2019 at 10:41

      Ja, nå går det unna 🙂

      Reply

Leave a Comment