øye med skygger

Omsorg gjør meg rasende!

Hei på deg!

Først vil jeg bare si en ting. Dette innlegget handler ikke om å kritisere det sykehuset som nå behandler meg nå. Dette handler om fortiden, om tiden da jeg var syk med en svulst i hodet, mitt meningeom. Jeg blir stadig hjemsøkt av traumer fra den gangen, hver gang jeg tror at jeg er frisk, så hopper demonene opp igjen. De rir meg. Denne gangen var det omsorg fra nåværende sykehus som trigget mitt raseri. De ringte meg før å høre om jeg hadde det bra, de ville vite om jeg trengte noe …

Herregud jeg reagerte på omsorgen!

Jeg skal bytte et kne og jeg har fått operasjonstid. De steller og steller med meg. De er snille og greie, det tilpassede seg mine behov … og jeg, jeg blir bare sint. Jeg blir rasende og humøret mitt svinger. Det er akkurat som om atombomben går av inne i meg. Jeg tenker på min egen tid som syk, som hjernesvulst pasient. Jeg tenker på kampen jeg hadde.

Etter at jeg ga ut Tur-retur Helvete har det dukket opp andre meningeompasienter. Det har dukket opp mennesker som lever i tåkeheimen, de strever. Kjemper en kamp uten å få hjelp. Kan ikke noen ringe dem, spørre om de trenger noe. Gi dem omsorg. Stelle med deres helse.

Nå vet jeg bedre!

Det siste året har jeg hatt litt problemer med helsen igjen, bare små ting som grå stær og artrose i knærne … (Jeg vet at dette også er dramatisk, men det er ikke så voldsomt for meg, etter alt jeg har vært igjennom.) Og nå kommer operasjonene på løpende bånd. Jeg fikk to øyeoperasjoner i februar og de tar det første kneet nå i mai. Jeg får brev, telefoner og alle sammen steller med meg. De vil meg bare vel.

Og det går bare frysninger ned over ryggen på meg, jeg må stagge sinnet og holde meg fast. Det finnes mennesker som lever som jeg gjorde og jeg gråter for dem. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjort for dem. Jeg skulle ønske jeg kunne bidrar til deres vei tilbake til livet.

Mitt hjerte blør for alle dere som lever i tåkeheimen. Jeg vet at dette er et helvete og jeg tenker på dere hver eneste dag, håper at dere finner en vei ut.

Deveny

Relaterte artikler

7 Comments

  • Gry Henriksen 20. juni 2019 at 15:05

    Det du har vært igjennom i forb. med den hjernesvultsen er så langt jeg kan forstå nødt til å etterlate seg ett og annet posttraumatisk etterslep. -Og det å befinne seg på et sykehus syntes jo nærmest for naturlig å regne når det kommer til ting som trigger disse minnene.. <3

    Reply
  • Toini 26. mai 2019 at 21:59

    Ja det er så sant….Mange som stanger hode i helsevesenet….Jeg prøver meg på ny plattform…vet ikke om jeg fortetter og blogge..menprøver denne…Ha en god kveld og nyt sommeren!

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 26. mai 2019 at 23:01

      Jeg vet.

      Har lagt deg på på Bloglovin, så vi sees sikker og du fortsetter 🙂

      Reply
  • frodith 26. mai 2019 at 21:18

    Med boken du har skrevet så hjelper du vel en del, tror du ikke? At noen ser at de ikke er alene, at noen kjenner hvordan de har det 🙂

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 26. mai 2019 at 23:00

      Det er jo sant, jeg tenker ikke så mye på det bidraget 🙂 Takk for at du minne meg på det.

      Reply
  • Toril 26. mai 2019 at 13:14

    Synes innlegget ditt var kjempebra skrevet!

    Det forstår jeg så inderlig godt! Du vet jo hva du snakker om siden du har opplevd det du har opplevd.

    Jeg føler med disse jeg også som lever i et vakum.

    Ønsker deg en kjempefin søndag <3 🙂

    Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 26. mai 2019 at 16:51

      Takk skal du ha. Det er viktigt å kjempe for de som ikke får hjelp.

      Reply

Leave a Comment