Viser kampen jeg fører med meg selv.

Kill the darlings!

Hei!

Å skrive et manus er ikke enkelt. En skulle tro at det ble enklere med tiden, men den gang ei. Å skrive er som å trekke tenner hver eneste dag. Når det er sagt finner jeg det utrolig tilfredstillende å komme et hakk videre. Jobbe med framover i det som en gang skal bli en ny bok. Det er også veldig interessant fordi jeg lærer noe nytt hver eneste dag. I dag har jeg fått en innsikt om uttrykket kill the darlings.

Kill the darlings!

Jeg har hørt dette bli sagt tusen ganger og jeg hater dette. En dårlig for meg er en ide, gjerne en av de mange byggesteinene som jeg bruker for å sette sammen en side, et kapittel eller en hel seksjon. Jeg trenger mange små steiner for å skape en stor helhet. Jeg blir glad i disse små brikkene og vil gjerne beholde de som jeg synes er kule. Sette sammen en historie av mange små interessante deler.

Det hadde vært kult om det var sånn man skrev en roman. Men det er ikke slik. På mange måter så lever ordene mine sitt eget liv. Det er ikke jeg som snakker det er karakterene som uttalers. Mine likes og dislikes blir ofte malplassert og teksten blir stiv, rar … I neste runde så må jeg stryke mye, kill the darlings. Jeg må fjerne alle de små, kule tingene som jeg brukte for å bygge historien i utgangspunktet.

Det er så rart at dette skjer. Det er jo tross alt disse ideene som skaper helheten, men de kan bare brukes som hjelpe klosser.

Jeg har skjønt i dag at det må være sånn. Snart har jeg glemt denne innsikten også begynner jeg å slite igjen. Ser ikke helt poenget med å kutte, ta bort det jeg liker, kill the darlings.

Deveny

 

 

Relaterte artikler

2 Comments

  • frodith 13. september 2019 at 21:27

    KUlt uttrykk 🙂 Ikke hørt det før, men skjønner innholdet 🙂

    Reply
    • Lene Bjørg Kanden 16. september 2019 at 14:56

      Okek sant 🙂

      Reply

Leave a Comment